Gutta på Skauens/Kakons illustrerte faktaside om  
   
               
   
               
 

Denne siden sees best i Internet Explorer på 19 monitor/skjerm eller større. Mindre skjermer enn 19 tommer vil ikke gi optimalt utseende
og kanskje feil oppsett av bilder i forhold til tekst.


KLASSIFISERING


Rike:
Animalia
Rekke: Arthropoda
Underrekke: Hexapoda
Klasse: Insecta
Orden: Phasmatodea
Familie: Phasmatidae
Underfamilie: Tropidoderinae
Slekt: Extatosoma
Art: tiaratum
Underart: tiaratum tiaratum
Beskrevet av: Macleay, 1826, Parramatta, New South Wales, Australia, som
Phasma tiaratum


NAVN

Latin:
Extatosoma tiaratum tiaratum.
Norge:
Australsk vandrende kjempepinne, Australsk vandrende pinne.
Sverige:
Vandrande vissna blad,
Australiensk vandrande pinne, Spökpinne, Skräckor, Spökskräckor.
Danmark: Vandrende rosengren, Australsk vandrende rosengren.
Finland:
Kummitussirkka.
Frankrike:
Phasme à tiare.
Tyskland: Australische Gespenstheuschrecke.
Polen: Straszyk australijski.
Spania:
Insecto hoja australiano.
Italia:
Fantasma di Macleay.

England:
 
Macleays Spectre, Giant prickly stick insect, Spiny leaf insect, Dry leaf insect, Giant pricky leaf bug.
Forkortelse: E.T.


GENERELL INFORMASJON

P.S.G. (
Phasmid Study Group) no. 9
Extatosoma tiaratum tiaratum tilhører spøkelsesinsektenene, og er en av ca. 2700 arter av disse insektene.
De Extatosoma tiaratum tiaratum som finnes på kjæledyrmarkedet i dag regnes å komme fra Queensland, Australia,
og stammer fra eksemplarer exportert ut av landet i 1950-årene.
Til Storbritannia kom de på 1960-tallet.
Habitat:
Tropisk regnskog, temperert regnskog, gressletter, buskområder, hager og parker.
Alltid i trær, busker og bladverk, ikke bakkelevende.
Begge kjønn foretrekker å henge opp ned på blader og greiner.
Hunn: 10 til 14 cm. 16 cm. er rapportert.
Hann: 8,1 til 11,5 cm.
Levetid: Ca. 1 år. Hanner lever kortere tid. Opp til 16 måneder er rapportert for hunner.

 
   
   
               
               
  Denne faktasiden omhandler Extatosoma tiaratum tiaratum. Selv om det eksisterer to underarter av Extatosoma tiaratum (Extatosoma tiaratum tiaratum og Extatosoma tiaratum bufonium) vil likevel arten omtales her på siden som E.T, og ikke E.T.T, som kanskje ville være det mest riktige. E.T. er et godt innarbeidet navn på Extatosoma tiaratum tiaratum og det er derfor den forkortingen som vil bli brukt her på denne siden.  
               
               
  UTBREDELSE  
               
  Extatosoma tiaratum tiaratum kommer fra Australia, nærmere bestemt kyststrøkene i sør-øst; New South Wales og sørøst og nord i Queensland. De er også blitt funnet i isolerte små bestander eller eksemplarer noen få andre plasser i Australia, men om dette er egne naturlige bestander eller stammer fra utsatte eksemplarer er usikkert. Som man kan se på kartet under er det et stort område mellom populasjonene i Nord-Queensland og Sør-øst Queensland hvor E.T. ikke finnes.  
 


Utbredelsessted for Extatosoma tiaratum tiaratum markert med rødt

Det blir fra flere kilder og internetsider opplyst om at Extatosoma tiaratum tiaratum også lever på New Guinea og New Zeeland. Dette er feil! Extatosoma tiaratum tiaratum lever naturlig kun i Australia.

Extatosoma består av fire arter. De to som lever i Australia er Extatosoma tiaratum tiaratum (Macleay 1826, 10-16 cm), som vi allerede har oppgitt levested for, og Extatosoma tiaratum bufonium (Westwood 1874, 12-13 cm) som også lever samme sted som tiaratum tiaratum men som oftest i høyreliggende strøk.
Extatosoma tiaratum bufonium er dessuten en lav-etterligner, mens Extatosoma tiaratum tiaratum er en blad-etterligner. Det blir fra enkelte kilder hevdet at E. t. bufonium også finnes på Lord Howe Island, men dette har jeg ikke klart å få bekreftet med sikkerhet.

Som vi ser er også bufonium en Extatosoma tiaratum -art, og den må taes med i betraktning når det gjelder de understående synonymer på tidlige beskrevne arter/eksemplarer.
 
  De to artene som lever på Papua New Guinea og Irian Jaya er Extatosoma popa popa (Stål 1875, 11,6-15 cm), blad-etterligner, og den vakre Extatosoma popa carlbergi (Beccaloni 1993, 11,6-16,5 cm) som er en lav-etterligner.
Informajon og bilder på Internet om disse to sistnevnte artene kan finnes her. (OBS: Artikkelen er på fransk)
Navnene Phasma tiaratum (Macleay 1826), Extatosoma hopei (Gray 1833 & 1835), Extatosoma hopii (Gray 1833), Ectatosoma hopei (Grey 1835), Extatosoma bufonium (Westwood 1874) og Extatosoma elongatum (Froggatt 1922) er alle synonymer på Extatosoma tiaratum
 
               
               
 

"OPPDAGELSE" OG BESKRIVELSE

 
         
 


Alexander Macleay


 
Extatosoma tiaratum tiaratum ble beskrevet av Alexander Macleay i 1826, derav artens engelske navn; Macleay's Spectre.
Macleay ble født i Scotland i 1767 og hans store interesse var entomologi (læren om insekter). I 27 år var han sekretær i Linnean Society i London og Macleay hadde i 1825 den største og flotteste private samlingen av insekter i England.
I juni 1825 ble Macleay utnevnt til "Colonial Secretary" for New South Wales og han tok derfor insektsamlingen og sin familie med seg og flyttet til Australia. De ankom Australia i januar 1826 og Alexander Macleay jobbet snart 12 timer i døgnet.
I løpet av 1826 hadde Macleay verdens største privateide samling av insekter.
Også i 1826, det samme året som Macleay kom til Australia, "oppdaget" og beskrev han Extatosoma tiaratum tiaratum, som han opprinnelig kalte for Phasma tiaratum. Det finnes ingen opptegnelser av nøyaktig hvor Macleay oppdaget denne arten, men det er allment akseptert at det var i nærheten av Parramatta i New South Wales.
Man bør ta i betraktning at E.T. nok var observert av tidligere europeiske innvandrere til Australia, og før det av Aborginerne, Australias urinnvånere, men Macleay var den første som beskrev arten og derfor den som æren tilfaller.


E. tiaratum tiaratum, Macleay 1826

 
               
               
  TERRARIE OG INNREDNING  
               
 


Terrarie



 

  Terrarievalg og innredning av terrariet til E.T. kan gjøres enkelt. Man kan bruke store nok Exo-terrarier, vanlige terrarier av den gamle typen, tøyterrarier (som under), akvarier på høykant med passende "lokk" (som til høyre) eller andre hjemmelagde terrarier. Det som er viktig å huske på er at det minst må være 3 ganger så høyt som en utstrakt E.T. p.g.a. hamskiftene (se hamskifte-avsnitt lenger ned på siden). Personlig foretrekker jeg at terrarier til E.T. er høyere enn disse tre E.T. lengdene, slik at man har litt slingringsmonn å gå på.
Som terrarie minstemål for et E.T. par er anbefalt 60 cm. x 30 cm. x 30 cm.
E.T. skal ikke ha vannskål inn i terrariet sitt. De drikker vanndråper av bladene, så jevnlig (gjerne daglig) spraying inn av vann er nødvendig.
I bunnen av terrariet er det slett ikke nødvendig å ha jord eller torv! Selv bruker jeg avispapir, noe som er reinsligere og som letter renhold og utplukking av egg.


Akvarie brukt som terrarie



 

 
 


Sammenleggbart tøyterrarie



 

  Avisen taes ut av terrariet, eggene plukkes ut og legges i en egen klekkebeholder. Den gamle avisen med E.T's avføring kastes og en ny avis legges inn i bunnen av terrariet. På denne måten unngår man muggdannelse i jordbunnen, forårsaket av avføring fra E.T.
Det er også anbefalt at noen mere solide grener settes inn i terrariet, slik at dyrene har noe mer kraftigere å klatre på enn bare bringebærgrener (mest brukte fôr i Norge til E.T.).
Bringebærgrener/stilker med blad på settes forøvrig ned i et stort glass med vann. Her kan det brukes for eksempel syltetøysglass eller et annet stort glass, men da må man huske på å tette eventuelle sprekker og åpninger mellom bringebærgrenene, innsiden av glasskanten og vannet, slik at ingen E.T. kan ramle ned i vannet og drukne. E.T. kan ikke svømme! (De flyter men de er ikke i stand til å løfte hodet opp av vannet og dermed drukner de).
Men, det aller beste er å bruke en flaske/karaffel av den typen som er vist til høyre, med en større åpning enn en vanlig flaske, men trang nok til at stilkene fullstendig sperrer adgangen til vannet i karaffelen.
En lyskilde som lyser opp terrariet gjør at det ser penere ut, gir E.T'ene litt ekstra varme, pluss at lyset muligens påvirker farveutviklingen på dyrene.
Luftfuktigheten holdes oppe ved at man sprayer vann inn i terrariet daglig (noen foretrekker å spraye annenhver dag) med en trykkforstøver (bilde finnes lengre ned på denne siden).
Relativ luftfuktighet bør være på ca. 60-80%.


Bringebærstilker i vann
 

 
 

Når man innreder et terrarie til E.T. må man passe på at det ikke etablerer/har etablert seg edderkopper i terrariet. Likeså må man være påpasselig når man plukker med ny mat utenfra, slik at det ikke sitter edderkopper på bladene eller grenene.
Det kan fort gå veldig galt for de små E.T. nymfene om en edderkopp spinner nettet sitt inne i terrariet.
Uansett størrelsen på edderkoppen er likevel


E.T. som har gått i edderkoppnett.
På bildet til venstre kan man også se både eddekoppmor og barn.



 

 

et edderkoppnett en potensiell fare for de minste E.T. nymfene. I større edderkoppnett-system kan selv ganske store nymfer sette seg fast, og selv om de er et for stort bytte for edderkoppen, kan de likevel bli hengende fast inntil de dør av sult og tørst, slik som eksemplaret til venstre. Om du får edderkopper i terrariet er det best å dyppe invetaret i kokende vann (i tillfelle edderkoppegg og/eller edderkoppbarn), samt støvsuge terrariet nøye.

 

 
               
  EGG OG KLEKKING  
               
 


 E.T. egg, Farvevariasjoner

  E.T. egg er opptil 5-6 millimeter lang og varierer i farve fra nesten helt hvit til mørkebrun. Eggene er forseglet i toppen og har en tverrgående stripe fra topp til bunn av egget. Eggene er kamuflert som plantefrø og blir sluppet ned på bakken av hunnen (se avsnitt om egglegging). I naturen blir disse eggene ofte tatt med til maurtuen av Leptomyrmex-maur og da spesielt arten Leptomyrmex darlingtoni. Maurene er spesielt glad i topplokket på eggene, som de skreller av og spiser. I maurtuen blir egget med den fremtidige nymfen beskyttet mot andre rovdyr.
Dette topplokket på egget kalles hos ekte frø for
elaiosome.


E.T. egg med linjal

 
 


E.T. nymfer L1, første stadie
 

 

Når E.T. eggene klekkes kommer det ut en nymfe som er en etterligning av mauren Leptomyrmex darlingtoni. E.T. nymfen har rødt hode og sort kropp med en oppsving på bakkroppen, som alt sammen er en etterligning av maurnymfene, og de etterligner også maurens bevegelsesmønster. Bilde av en nymfe av maurarten Leptomyrmex darlingtoni kan du finne her.
Kort tid etter at egget klekket forlater E.T. nymfen maurtua og begir seg ut i den store verden.
Men det er viktig å huske på at Leptomyrmex darlingtoni, Leptomyrmex darlingtoni fascigaster og Leptomyrmex darlingtoni jucundus er kun utbredt nord i Queensland, så dette gjelder ikke for E.T's i New South Wales og Sørøst i Queensland..
Det er også viktig å huske på at det slett ikke er alle eggene som bringes til maurtua. En god del spises av rovdyr mens andre blir liggende urørt på bakken og klekkes til nymfer når tiden er inne.


E.T. nymfe L1, første stadie
 

 
 


Klekke-kar med E.T. egg


 

I terrariedyrhobbyen er det best å flytte eggene over til egnet beholder med usprøytet jord eller torv og plassere denne beholderen i et terrarie. Eventuelt kan finmasket netting spennes over beholderen og holdes på plass med strikk. Nymfer flyttes over til et passende terrarie så snart eggene klekkes.


Klekkekar med E.T. inne i et terrarie.

 
 


Tiur-torv fra Plantasjen



 

  På denne måtes har du lettere kontroll med oppdrettet ditt av E.T. og du kan lettere vite antall og klekkedatoer. Samt at det er slik eggene "oppbevares" i naturen; adskilt fra avføringen.

Til bunnsubstrat i dine klekke-kar for E.T. egg anbefaler jeg tiurtorv, som kan kjøpes på Plantasjen
. Eggene legges oppå jorden/torven og sprayes minst to ganger i uka.
Det er meget viktig at ikke eggene tørker ut. Om de tørker ut vil de dø!
Likeledes vil for lite spraying føre til lavere klekkeprosent (siden mange dør) og det vil også føre til at det går lengre tid før eggene klekkes.
Til spraying på eggene og også inn i terrariet med E.T. må jeg igjen anbefale et produkt fra Plantasjen, en trykkforstøver med pumpemekanisme. Denne er meget brukervennlig, har stor vanntank og gir en jevn og fin fordeling av vann. Den har selvfølgelig også en meget bra dyse som du kan regulere vannstrålen med.

Eggene klekkes etter 4 til 6 måneder i varm stuetemperatur, d.v.s. 22+ grader, og man kan forvente klekking av ca. 60% av eggene. Om du har holdt det for tørt kan det ta lengre tid før eggene klekkes, og som tidligere nevnt så går da også klekkeprosenten ned.
Om eggene er lagt
partenogenetisk (reproduksjon uten hannkjønn) kan det gå opptil 9 måneder før eggene klekkes. Også ved partenogenetisk reproduksjon går klekkeprosenten ned.


Trykkforstøver fra Plantasjen


 

 
     
 

 

Nymfene kommer normalt greit ut av egget sitt, men av og til kan de ha problemer slik at det ene benet sitter fast inne i egget, slik som hos individet til venstre. Av og til blir dette egget sittende så godt fast at man må fjerne det fra nymfens fot. Benet blir da mest sannsynlig skadet, og det vil være slik til neste hamskifte.
En sjelden gang har nymfen enda større problemer med å komme ut av egget, og flere ben kan sitte fast inne i egget, slik som hos individet på bildet under der 4 av beina sitter fast inne i egget. Individer med slike problemer må også hjelpes ut av egget, men siden de er veldig små og skjøre så er sannsynligheten stor for at de likevel vil bli ganske hardt skadet. Hvis et slikt individ overlever så vil skadene bli bedre ved neste hamskifte, men det vil nok ta endel hamskifter før individet er skadefri, om det i det hele tatt vil bli det. Grunnen til dette er at for å få til et smertefritt og riktig hamskifte så trenger den hjelp av sine lemmer, og om en vesentlig del av denne hjelpen mangler eller er skadet er det stor sannsynlighet for at hamskiftet får avvikelser fra normalen, hvilket resulterer i nye skader eller ufullstendig reparasjon (regenerering) av gammel skade. Slike svært skadede individer bør man sterkt vurdere avlivet.
 
 
Nymfe med 4 bein sittende fast inne i egget
 
     
               
  NYMFER  
               
 
Høyeste punkt er målet for nymfene

 

Som opplyst om tidligere på denne faktasiden så ser de nyklekkede E.T. nymfene ut som nymfer av maurarten Leptomyrmex darlingtoni. E.T. nymfene er raske til beins og prøver å komme seg høyest mulig opp og står ofte og svaier fra det høyeste punkt, slik som individet til høyre. De små nymfene er meget aktive og kan presse seg ut i små sprekker eller hull, om du ikke har et fullstendig rømningssikkert terrarie. Om de likevel klarer å rømme kan du ofte finne dem i taket eller på øverste punkt på møbler eller lignende. Vær obs på "uplight" lamper og lignende, da disse fullstedig vil grille en E.T. nymfe (og alle andre insekter for den del!).
Den første tiden etter klekking er nymfene sorte med rødaktige hoder, og et lite hvitt "halsband" mellom første og andre beinpar, og de er ca. 1,5 cm. lange. Dette er en tid hvor nymfene ikke spiser, men bare drikker. Man skal derfor spraye litt oftere til disse nymfene enn til de voksne. En litt høyere temperatur og luftfuktighet for nymfene enn for de voksne er også ønskelig, men på ingen måte nødvendig.

Svaier på høyeste punkt
 
               
 

Etter 3-4 dager begynner E.T. nymfene å spise og deres kroppsfarve forandres. De "hardner" liksom til i kroppen og aktiviteten reduseres. På bildene til høyre kan man se to nymfer, begge L1, hvor den ene har den nyfødte E.T's form og farve, og den andre er kommet litt lengre og har skiftet farve og "hardnet" til.

 

Avkom av Extatosoma tiaratum tiaratum kalles for nymfer. Nymfene vokser ved å skifte ham (se avsnitt for hamskifte lenger ned på denne siden). Nyfødte nymfer kalles for L1, en nymfe som har skiftet ham en gang og er i sitt andre stadie kalles for L2, osv.

Allerede ved det andre hamskiftet (L2) kan man se forskjell på kjønnene hos E.T, slik som på eksemplarene til høyre. Hannen gjenkjennes ved å være slett på ryggen og bakkroppen/halen, mens hunnen har rader med pigger på rygg og hale. Begge kjønn har, så lenge de er nymfer, oppsving på bakkroppen, og de holder den som oftest oppkrøllet over ryggen.


E.T. hann til venstre på bildet og E.T. hunn til høyre på bildet, begge L2.
 
               
               
 

HAMSKIFTE

 
         
 


E.T. hanner L1 til L5

 

E.T. hanner må gå gjennom 5 hamskifter før de er voksne, mens hunnene har et ekstra og må gå gjennom 6 hamskifter før de er fullvokste.
Hannene blir dermed voksne før hunner som er klekket samtidig.

E.T. bruker normalt 4-5 måneder på utviklingen fra nyfødt til voksen.
Om de blir holdt kaldere, tørrere og/eller har mindre tilgang på fôr senkes metabolismen og utviklingen går da saktere.


E.T. hunner L1 til L6

 
     
 

Når tiden er inne for hamskiftet så henger E.T. seg opp på undersiden av en gren, eller også i netting om du bruker det i toppen av terrariet. Den henger seg etter minst to ben (de bakerste), slik som i billedserien øverst til venstre, eller i flere benpar, slik som i billedserien nederst til venstre, der den henger etter alle seks beina. Nymfen kryper deretter ut av den gamle hammen med hode og forkropp først, som i billedserie øverst.
Deretter blir den hengende rett ned en stund etter kun bakkroppen, før den svinger seg opp, griper tak med forbeina og drar bakkroppen ut av den gamle hammen.
Etterpå kan den finne på og spise den næringsrike hammen sin, slik som på bildet under.

 
 


Hamskiftestadier


Hunn som spiser den gamle hammen sin

 
               
 

Hamskiftene er de mest kritiske øyeblikkene i en E.T's liv. Selv om fuktigheten er riktig og terrariet har blitt sprayet godt er det mange ting som kan gå galt under et hamskifte. Hamskifte er den største årsaken til at E.T. mister et bein eller to, og enkelte ganger kan det gå enda værre under et hamskifte.

 
   
  På bilde nr. 1 over kan man se en fot som er blitt revet løs og som fortsatt sitter fast i hammen. Foten har sittet så godt fast i hammen at nymfen ikke har klart å fått den løs, og dermed revet den av inne ved kroppen. Dette er en vanlig årsak til at E.T. mangler et ben.
Bilde nr. 2 illustrerer en overbefolket terrarie med altfor mange E.T. Dette er også en årsak til at det kan gå galt med hamskiftet, hvis andre E.T's kravler over den hamskiftende og forstyrrer den, eller at de rett og slekk henger på den som skal skifte ham. Den ekstra vekten kan føre til at dyret som skal skifte ham mister festet og faller ned. Om man observerer at dette skjer kan man henge den hamskiftende nymfen opp igjen, ved å feste den en teipbit ytterst på halen/bakkroppen og henge den opp igjen, slik som på bilde nr. 3.
På bilde nr. 4 ser vi en E.T. hunn som fortsatt har hele den gamle hammen sin hengende i høyre bakben. Denne ble varsomt fjernet av meg, men likevel ser vi at benet står rett ut. Dette ble ikke rettet på før ved neste hamskifte.
 
   
  Bilde nr. 5 over viser en E.T. hunn som har mistet 3 av beina sine under hamskiftet, og de beina som hun har beholdt er 3 av de bakerste beina. Da vi vet at E.T. bruker forbeina aktivt under hamskiftet vil mangel av forbeina by på store problemer ved neste hamskifte, og et slikt skadet dyr vil neppe bli helt slikt som det skal være, selv etter gjentatte hamskifter. Et slikt dyr vil i tillegg ikke ha den bevelgelsesfriheten som den trenger og dyret bør sterkt vurderes avlivet.
Bilde nr. 6 viser en fullvokst E.T. hann som har fått bakbeina vridd og stivnet i feil stilling. Vi kan også se en bit av hammen som fortsatt henger igjen på dens venstre bein. Siden dette er et fullvokst eksemplar og skadet skjedde på siste hamskifte så vil skaden forbli slik den er og eksemplaret vil aldri bli normalt.
 
 



 

 
  Siste del av kroppen som forlater den gamle hammen er halen/bakkroppen, og en slik skade som hos eksemplaret over på bilde nr. 7 kan skje. På bilde nr. 8 ser vi en hunn med den gamle hammen hengende etter halen. Hos hunnene vil slike skader umuliggjøre egglegging, og hos begge kjønn vil det påvirke eller i verste fall fullstendig hindre avføring. Eksemplarer som er slikt skadet bør avlives!

Bilde nr. 8 viser hanner som har fått sine vinger skadet under hamskiftet. Dette vil kun påvirke hannens evner til å fly, og en slik hann vil kunne formere seg på vanlig måte, så lenge skaden begrenser seg til kun vingene.
 
               
    E.T. kan regenerere et mistet ben eller flere om det skjer i et tidlig nymfestadie. Det vil si at om den mister benet vil det vokse ut et nytt ben ved neste hamskifte. Dess tidligere beinet blir mistet dess større sjangser er det for at benet skal bli tilnærmet normalt ved gjentatte hamskifter. Det nylig regenererte benet vil klart være mindre enn de andre normale beinene, men for hvert nytt hamskifte vil benet vokse seg større, og om det er nok hamskifter igjen inntil dyret er voksen så vil beinet være tilnærmet normalt til slutt.
Om E.T. mister et bein i et sent stadie vil beinet alltid være mindre enn de normale beinene, og om den mister et bein på siste hamskifte vil det for alltid være uten det beinet, da regenerering kun skjer ved hamskifter.
Til høyre og venstre, samt under, kan man se bilder av eksemplarer som har regenerert ett av sine bein. Man kan tydelig se forskjellen på de regenererte beinene og de normale.

 
   
               
 


E.T. ben med kroker og sugeputer

  En annen årsak til at E.T. kan miste et bein, og som egentlig ikke hører til her under hamskifte-seksjonen, er uvettes (be)handling av eieren. E.T. har ytterst på beina sine innovervente klør/kroker, og mellom krokene har de en slags sugepute, som skal sikre dem godt tak i underlaget, som regel greiner og blad. Men disse klørne setter seg også meget godt fast i klærne på eieren, om man lar dyret kravle rundt på seg, og man bør aldri løfte   
  en E.T. opp med makt, men heller la den gå over selv ved å føre hånden under den forfra, slik som illustrert under. Dessverre er det nok altfor mange E.T's som har mistet beina sine ved at eieren har dratt dem opp fra underlaget og et eller flere av bena har sittet igjen med sine klør godt plantet i klærne eller greinen.  
 
Riktig måte å løfte en E.T.
 
               
               
 

FÔR

 
               
     

Bringebær (Rubus idaeus)

     
 


Bringebærplanter ute i naturen

  I naturen spiser E.T. eukalyptus (Eucalyptus sp.). I fangenskap er det en rekke plantearter, mange av disse innen rosefamilien, man kan fôre sine E.T. med, men problemet er om man har tilgang til de forskjellige artene eller ikke.
Den mest brukte planten som fôr til E.T. i Norge er Bringebærbusk.
Bringebær (Rubus idaeus) har toårige stengler (takk for info JanW), og blomstrer og setter frukt bare på andreårsstenglene, mens førsteårsstenglene er rene bladskudd. Bladene er større på førsteårsstenglene. På andreårsstenglene er de mindre og sitter på korte sideskudd.


Hunn som spiser på bringebærblad.

 
Andreårsstenglene med frukt (bær) visner fortere om høsten enn førsteårsstenglene.
Det står og lese på en rekke E.T. care-sheets på Internet at man ikke må bruke de første små og lyse bringebærbladene om våren, da disse er giftige.
Dette er fullstendig feil og et klassisk eksempel på at de fleste care-sheets ikke bygger på egne erfaringer og kunnskap, men er kopiert informasjon fra andre Internet-sider. De første vårbladene inneholder veldig mye klorofyll, og jeg tror at det som opprinnelig var meningen til den som først skrev dette var å fortelle at nymfene kan få en overdose av klorofyll. Personlig så er jeg veldig glad når de første bringebærbladene spretter ut om våren og jeg har alltid fôret mine E.T. med disse, uten problemer og dødsfall blant dyrene.
 

Bjørnebær (Rubus fruticosus)

 
 
Bjørnebær "Black Satin"

Bjørnebær "Oregon Thornless"


Hann på "Black Satin"


Hunn og "Oregon Thornless"

 
  Bjørnebær (Rubus fruticosus) er også et mye brukt fôr til E.T. særlig i mange land hvor de ikke har så stor tilgang til Bringebær. Noen av artene av Bjørnebær er vintergrønn og de grønne bladene kan finnes på buskene under snøen om vinteren. Disse vintergrønne artene har ofte "Evergreen" i navnet sitt. Over kan man se bilder av artene Black Satin og Oregon Thornless. Bjørnebær finnes i mange hundre arter, skjønt det er ikke egentlige underarter men forskjellige fremavlede varianter av Rubus fruticosus.
Den naturlige utbredelsen til buskplanten Bjørnebær er Europa, inkludert Storbritannia, til Middelhavet og på de atlantiske øyene (Macaronesia) utenfor Portugal og Nord Afrika.
 
               
  Roser (Rosa sp.) og andre Rubus arter  
 


Vanlig "bordrose" (Rosa sp.)

  Det de to ovestående artene (Bringbær og Bjørnebær) har til felles er at de begge er Rubus-arter tilhørende rosefamilien (Rosaceae). Alle andre arter innen Rubus familien kan brukes som fôr til E.T, slik som hybridene Boysenbær, Sunbær, Taibær, pluss en rekke mindre kjente Rubus-arter.
Vanlige roseplanter (
Rosa sp.), slik som til høyre og venstre, kan også brukes, men det er meget viktig at de rengjøres for eventuelle planteværnmidler. Best er det hvis de er avlet frem helt uten bruk av planteværnmidler og gjødsel.


Vanlig "bordrose" (Rosa sp.) og E.T. hunn

 
 

Alle andre roseplanter kan prøves som fôr, inkludert vanlig nypebusk (Rosa dumalis/Rosa sp.). Nype er egentlig hjemmehørende i Europa og Sørvest-Asia, men har spredd seg til andre steder på grunn av kultivering.

 
     
  Andre planter innen rosefamilien (Rosaceae)  
 


Hagtorn (Crataegus monogyna)

  De fleste plantearter som man kan gi til E.T. som fôr er innen rosefamilien (Rosaceae), så også med Hagtorn (Crataegus monogyna). Hagtorn er viltvoksende i Nordvest-Europa, Nord-Afrika og Sørvest-Asia. Den er også utplantet og finnes stedvis i Nord-Amerika.
I Norge finnes hagtorn som store busker eller små trær (inntil 8 meter høye), spredt ved kysten fra Østfold til Sør-Trøndelag. Hagtorn vokser helst i skogkanter, på tørrbakker og berg.
Parkhagtorn (Crataegus laevigata),  Amerikahagtorn (Crataegus intricata) og Kinesisk Hagtorn (Crataegus pinnatifida)
kan også brukes som fôr. I tillegg finnes det ca. 280 andre arter innenfor planteslekten Crataegus som sikkert egner seg som fôr til E.T. alle sammen. Det sier seg selv at jeg ikke har fått prøvd ut alle artene.

Ildtorn
(Pyracantha) er også en utmerket plante til E.T. fôr, og fordelen med Ildtorn er at den er vintergrønn. Det finnes 7 underarter av Ildtorn, de kan bli opptil 6 meter høy og finnes viltvoksende fra Sørøst-Europa til Kina


Hunn på Hagtorn

 
  Photinia er en annen slekt i Rose-familien som kan brukes som fôr. Den har 40-60 arter som er hjemmehørende i tempererte strøk i Asia; fra Himalaya til Japan i øst, og sør til India og Thailand. Photinia kan bli 3 til 15 meter høy og mesteparten av disse artene er "Evergreen".  
     
 

Andre fôrplanter og trær

 
 


Eik og Bøk

  Eik (Quercus sp.) har blader som funker utmerket som fôr til E.T. De kan finnes i parker og hager, men se opp for å "høste" fra fredede eksemplarer.

Det er rapportert at om man fôrer E.T. med Alminnelig Hassel (
Corylus avellana) så skal de vissnok bli veldig grønne og fine. Personlig har jeg ikke prøvd Hassel, da jeg ikke har tilgang på den. Hassel er en 3-5 meter mangestammet busk som er naturlig utbredt i Europa og Asia. Den kan bli nesten treaktig med en skjermformet krone og det er hevdet at eksemplarer har blitt opptil 15 meter høye.

Viburnum sp, som innbefatter 150-175 arter er også rapportert brukt som fôr, samt Bøk (
Fagus sylvatica) og Plomme (Prunus domestica).


Eikeløv, sommereik (Quercus robur)

 
  Guava-planten (Psidium sp.) er en tropisk amerikansk busk, og den er derfor mye brukt som fôr til E.T. i Amerika, spesielt Psidium guajava.

Og til slutt Eukalyptus-plante (
Eucalyptus sp.). I Storbritannia er underarten Eucalyptus gunnii mye brukt som E.T. fôr. Angivelig skal E.T's som er fôret opp på Eukalyptus bli veldig gule, og de skal også, angivelig, bli større og sterkere.

Stadig nye plantearter prøves ut som fôr til E.T. og etterhvert må nok flere arter tilføres den ovenstående listen.

Av alle de ovenstående artene er det nok Bringebær og Eik, med Bjørnebær på en tredjeplass og Hagtorn på fjerde, som vi har lettest tilgang på her i Norge. Flere av de andre artene, spesielt busker og trær, kan finnes som kultiverte planter i hager og parker.
Mange av de nevnte artene som man ikke kan finne utendørs her i Norge, kan man bestille fra Plantasjen, Oasen eller andre større gartnerier. De har nok ikke de fleste artene i butikken, men kan få de tilsendt til deg. Bare husk å rengjøre plantene godt for planteværnmidler før de brukes!!

Vær observant på at mange E.T. er noen særinger som ikke godtar annet fôr enn det de er vant til og har vokst opp på.
 
               
               
  FÔRING  
     
 


Hunn spiser på Bringebærstilk
 

  Bare så det ikke skal misforståes; det er bladene på de ovennevnte plantene som skal brukes som fôr, ikke noe annet. Skjønt, E.T. vil noen ganger også spise stilken til Bringebærplanten og også kronenbladene (rosen) til vanlige bordroser.
Jeg har blitt fortalt historier om personer som har kjøpt E.T. og selgeren har fortalt at de spiser Bringebær, og gått ut fra at kjøperen visste at det var bladene. Hvor kjøperen fortvilet ringer tilbake etter noen dager, siden han ikke får dyrene til å spise Bringebærene (frukten) han har kjøpt på kolonialbutikken.....!


Hunn spiser på Bringebærstilk
 


Hunn spiser Rose-kronblader
 

 
               
 


E.T. hanner som har spist alle bladene
 

  E.T. er noen storspisere. Om du har flere stykker vil du finne ut at de reinspiser bringebærgrenene (eller annet fôr) ganske fort, slik som på bildet til venstre. Man bør derfor ha god tilgang på fôr, også gjennom vintermånedene. Siden eggene er lagt med mange måneders mellomrom så vil også klekkingen foregå over et stort tidsrom og man kan ha generasjoner som overlapper hverandre, slik at man har levende E.T. hele året. Dette, samt antallet man regner med å ha over vinteren må taes i betraktning når man sanker inn nok mat til sine dyr slik at de skal ha nok mat til våren kommer og bringebærsesongen (eller Eik) starter på nytt. Har man tilgang på vintergrønn Bjørnebær eller andre vintergrønne fôrplanter gjør dette saken lettere.
Lengre ned på siden vil vi gå gjennom hvordan man best fryser ned vinterfôr.


Eikeløv, vintereik (Quercus petraea).
Merk forskjellen mellom sommereik og vintereik;
sommereik har kort bladstilk men lang nøttestilk,
mens vintereik har motsatt; lang bladstilk og kort
nøttestilk.

 
               
 
Bringebærgreiner satt i syltetøysglass med vann


 
  Om man fôrer med bringebær eller hvilken som helst annet fôr så er det beste om man setter hele grener med blader ned i et glass vann. På denne måten holder bladene seg friskere mye lengre. Hvis de ikke står i vann tørker de meget raskt inn. Denne gjelder også for nedfryste greiner med blader, selv om de naturlig nok ikke vil holde seg friske like lenge som ferske nykuttede greiner.
Om man bruker syltetøyglass, slik som på bildet til venstre, må man passe på, som tidligere fortalt i avsnittet om Terrarie og Innredning, å dekke eventuelle sprekker og åpninger slik at ikke E.T. nymfene kan falle/krype nedi og drukne. Aller best er det å bruke en karaffel som vist i Terrarie-avsnittet.
Husk at greinene med blader trekker til seg en god del vann for å holde seg friske, og man må etterfylle med vann med jevne mellomrom.

De fleste E.T. vil til en viss grad spise gamle blader som er delvis inntørket om ikke noe annet tilbys, men ferskt fôr er helt klart det de foretrekker.
 
               
               
 

VINTERFÔR

 
               
  Har man ikke tilgang på vintergrønne fôrplanter fra naturen eller hagen, Eukalyptus, Guava, osv. så må man fryse ned fôr til vinteren.  
     
 
Pakking av bringebærgreiner

Bok brukt til å presse ut luft

Ferdigpakkede bringebærposer, klar for frysing
 
  Siden Bringebær er det mest brukte fôret i Norge til E.T. så vil det bli brukt her som eksempel.
Det aller beste er å samle inn bringebærgreiner midt på sommeren før de begynner å visne om høsten. På ettersommeren og tidlig på høsten vil bringebærbladene dessuten være mere spist på av larver og andre insekter. Det er også midt på sommeren at bringebærbusken er på topp og bladene inneholder mest næring.
Som opplyst om tidligere på denne siden så har bringebærplantene toårige stengler, og jeg anbefaler at man velger ut bringbærbusker med førsteårsstengler som objekter for nedfrysning. Dette av den logiske grunn at andreårsstenglene som regel er sterkt piggete, og disse piggene vil stikke hull i plastposen som bringebærgreinene er pakket ned i, og de vil da tørke ut.
Bringebærgreiner puttes i en pose slik som på bildet over til venstre, luft presses ut og så knyttes eller teipes den igjen. Det er meget viktig at greinene pakkes mest mulig vakumpakket, og at all luft fjernes fra posen, ellers tørker bladene inn!. Til dette kan man bruke en bok, slik som vist på bildet over i midten. Man legger da posen med bringebærgreinene på gulvet og presser boken hardt ned, og forsegler posen uten at noe av luften kommer tilbake i posen. Men det er imidlertid umulig å få ut all luft på denne måten, og den bør kun brukes hvis det av en eller annen grunn ikke kan gjøres slik som på måten under, hvilket er den måten jeg anbefaler.
 
               
 
Fremgangsmåte for vakumpakking av bringebærgreiner med støvsuger
 
  Til denne formen for pakking av Bringebær trenger man følgende: bringebærgreiner selvfølgelig, plastposeklemmer (disse er kjøpt på EuroCash i Töcksfors, Sverige) eller annen egnet lukkemekanisme, frysepose og støvsuger.
Bringebærgreinene puttes i fryseposen, med klarning mellom stenglene og posens åpning. Man tar tak rundt posens åpning slik som på bildene over, putter inn støvsuger-røret og suger inn all luft fra posen. Mens støvsugeren fortsatt suger inn luft setter man på plastposeklemmen. Etter at plastposeklemmen er forsvarlig på kan man slå av støvsugeren og fjerne den. Posen med bringebærgreiner er nå klar til frysing.
Alternativt til plastposeklemme kan man snurre åpningen mens støvsugeren fortsatt suger inn luft, og så slå en knute under poseåpningen.
Dette er helt klart den beste måten å klargjøre fôr til E.T. for frysing, og metoden kan brukes på alle andre typer fôr enn bringebær.
 
               
               
 

E.T. HANNER

 
               
 
E.T. hanner, alle størrelse fra L1 til voksen




 


Hann, nærbilde av hode

 


Hann, over og underside

  E.T. hannene har 5 hamskifter de skal gjennom før de blir imago (adult/voksen). Over til venstre kan man se alle de forskjellige størrelsene som hannene er innom på sin ferd fra L1 til kjønnemodne hanner.
E.T. hannene er lett gjenkjennelige med sine pinneaktige form og kroppsnære vinger, og kan ikke forveksles med hunnen. Allerede ved L2 kan man skille mellom kjønnene hos E.T.
Hannene hos E.T. er fredelige og jeg har aldri observert noen slossing mellom rivaler.
E.T. hanner er alltid brun; fra lysebrun til mørk brun.
Lengden på hannene er fra
8,1 til 11,5 cm.
Etter deres siste og femte hamskifte, da de er voksen, lever E.T. hanner i normalt tre til fire måneder.
 
 
 
Preservert hann med utslåtte vinger
  E.T. hanner har store vinger som de kan fly med. Noen eksemplarer er ikke noe særlig gode flyvere og daler fort i høyde etter kun et par meter. Mens andre eksemplarer er meget gode flyvere og kan fly mange meter, og også forandre retning under sin flytur og regulere høyde.
E.T. hannene har imidlertid ikke verdens beste vinger for flyving, og de sprer ut kropp og bein for å få best mulig oppdrift, slik vi kan se på bildet til høyre og på bildene under.
I naturen bruker de vingene for å slippe unna rovdyr, samt i sin søken etter hunner.
Det blir påstått at levetiden til hannene går ned om de flyr mye og bruker energi.


Hanner som flyr, også under

 
     
               
               
  E.T. HUNNER  
               
 
Hunner i samtlige størrelser fra L1 til Imago (adult/voksen)


 
  E.T. hunnene har ett hamskifte mer enn hannene, altså totalt 6 hamskifter. Bildet til venstre viser samtlige stadier/størrelser fra L1 til voksen (imago/adult).
Tiden mellom hvert hamskifte er normalt mellom 20 og 25 dager. Men dette kan variere avhengig av temperatur og fuktighet. To til litt over fire uker mellom hvert hamskifte har blitt observert.
Etter deres siste og sjette hamskifte, da de er voksen, lever E.T. hunner i normalt seks til ni måneder.

Lengden på E.T. hunner er normalt 10 til 14 cm, og lengder på opptil 16 cm. har vært rapportert (fra Kuranda
). Hos meg ligger lengden på hunnene på 12 til 14 cm.

Vingene til E.T. hunner er lite utviklet og kan ikke brukes til å fly med.
 


Hunnens små vinger

             
 


Underside og overside av en hunn

  E.T. hunnene er større og kraftigere bygget enn hannen, og hunnene har pigger på både underside og overside av kroppen og halen, samt også på hodet.  


Nærbilde av hodet til en hunn

 


Hunnens ryggpigger


 

  Piggene på ryggen hos E.T. hunner kan variere fra individ til individ. Noen har ganske beskjedne rader med pigger, mens andre har store utvekster som får man til å tenke på ryggplater på dinosaurer når man ser de på nært hold.
Ofte kan piggene (særlig på undersiden) hos hunnene være grønne, slik som på bildet under.
 


Pigger på undersiden av hunnens kropp

             
 


Voksne hunner


Vakker hunn. Bildet kan forstørres

 
 
Inni hunnens bakkropp
  En sunn og frisk E.T. hunn skal ha en velfylt og tjukk bakkropp/hale, slik som eksemplarene over. Men fyldigheten i bakkroppen skyldes ikke at de er tykke fordi de har spist mye, men på grunn av egg!

Bakkroppen på de voksne hunnene består nesten utelukkende av egg og tråder. Som man kan se på bildene til venstre av en dissikert E.T. hunn, og særlig på bildet nederst til venstre, så går det en streng gjennom hele bakkroppen og til enden. Dette er "tarmen" hvor aføringen passerer på vei ut.

De ulagte eggene som er nærmest enden er farvet slik som de vil være når de blir lagt. Dess lengre man går innover dess mer uferdige blir eggene, og vi kan se på bildene at de har en rød-orange farve.
 
               
 


Hunner, L1 til voksen.
Dette er samme gruppe som lengre opp, men nå fotografert fra siden.

 
               
               
  KROPPSFARVE HOS E.T.  
               
  Kroppsfarven hos E.T. hanner er alltid brun, varierende fra lysere brun til mørkebrun. Derfor vil dette kapittelet om kroppsfarve på E.T. kun omhandle hunnene.  
   
  Grønne og grønn-aktige hunner  
  Alle ovenstående E.T. hunner er grønne eller grønnaktige. Alle disse har vært i mitt eie, og alle er opppvokst med bringebærblader som føde. Noen ble grønnlige, mens andre ble gulaktig og noen brune. De hadde samme fôr, fuktighet og lysforhold som hunnene avbildet under. Så hva gjør at de får forskjellige farver?
D
et vært debattert, og flere teorier har blitt satt fram på hvordan man får forskjellige farver på E.T, særlig den grønne farve; genetisk betinget, fuktiget, lyskilder, fôr, etc. Men ingenting er så langt bevist.
Lysebrun/gulbrun er helt klart den vanligste farven på E.T. i  fangenskap. I vill tilstand i Australia skal E.T. hunnene visstnok alltid være gul, på grunn av at de spiser eukalyptus
(Eucalyptus sp.). Det er blitt rapportert at hvis man fôrer hunnene med Hassel (Corylus avellana) så blir de veldig grønne og fine, slik som eksemplaret over til venstre. Problemet er bare at den over til venstre er oppfôret utelukkende på bringebærblader.
Man kjenner til mange eksempler fra dyreverdenen om dyr som får en bestemt farve etter hvilken mat de spiser, og vi må gå ut i fra at dette også er tilfellet med E.T. ihvertfall til en viss grad og med bestemte typer fôr. Det er nok langt fra alle fôrtyper som har noen innvirkning på farven.
Det ser også ut til at endel eksemplarer som er lysere som nymfer mørkner når de blir eldre og er fullt utvokst.
Den genetiske teorien er også vanskelig å svelge, da brune hunner også vil gi lyse og grønnaktig avkom, og vice versa. Men delvis genetisk betinget vil jeg tro at den grønne farven er, da sannsyligvis alle hunnene er bærer av farven, noe som kan sees på piggene, som ofte er grønne uansett kroppsfarve. Selv på mørkebrune eksemplarer kan man se de grønne piggene, slik som på bildet til høyre, selv om de kan ha et lag brunt over seg.

min konklusjon blir at farven er delvis gentisk betinget, men at forholdene (fôr, lys, fuktighet, temperatur, etc.) må ligge til rette for at den grønne farve skal få utslag. Det er naturlig nok ikke et forskningsfelt som blir tilgodesett med store pengesummer, så det er likevel mulig at det er en x-faktor som vi ikke vet om som påvirker farven hos E.T. hunnene.

Det bør også nevnes at hvite E.T. også forekommer, men de er meget sjelden. Et slikt eksemplar kan sees her.


Brun hunn

 


Grønne pigger hos en brun hunn

   
  Lys, rød og brune hunner  
               
               
  FORSVAR  
               
 
Min sønn Kevin med E.T. hanner
  La oss slå fast med en gang at E.T. er helt ufarlig for mennesker, noe tre av mine barn på bildene til høyre og venstre skulle være et godt eksempel på.
Piggene på hunnens kropp, og særlig krokene på beina på begge kjønn kan imidlertid stikke litt, men det er sjelden at det skjer noe alvorlig penetrering av huden. Personlig har jeg aldri blødd som følge av slag/spark eller klemming fra en E.T.

E.T. er utpreget fredelige dyr og jeg har aldri sett noen slags rivalisering eller intern kamp mellom noen av kjønnene.

Men E.T. er en del av næringskjeden i sitt hjemland og den har en rekke forsvar mot rovdyr som har dem på matkartet.

Mine døtre Malin og Moira med E.T. hunner
 
               
 
Godt kamuflerte E.T. nymfer



Forskjell på de bladlignende utvekstene på beina
 

Først er det kamuflasje. E.T. er regnet som en blad-etterligner. På svensk er et av navnene på denne arten Vandrande vissna blad, og det navnet bærer den med rette. Det kan nok alle skrive under på som har prøvd og finne alle nymfene når de visne bringebærgrenene skal skiftes ut med ferske.
E.T. står også og vaier frem og tilbake, for å etterligne et blad i vinden. Både hunnene og hannene har bladlignende utvekster på beina, hunnens større enn hannens, slik som på bildet ned til venstre.
Den ferdigvokste hannen er dessuten en etterligning av en tre-pinne, og vi har allerede fortalt om de nyfødte nymfenes etterligning av
Leptomyrmex-maur. Det er trodd at hunnens oppsving av bakkroppen er en etterligning av en skorpion. Jeg må nok si meg enig i denne teorien på grunn av hunnens oppførsel når man tar på henne eller hun føler en fare, siden hun med en gang ruller bakkroppen opp over ryggen og løfter forbeina, slik som på bildet til høyre, og prøver å virke stor og truende.


Hunnenes klassiske "skorpionstilling"



Også hunn-nymfer bøyer opp bakkroppen
 
               
 
Fullvokst E.T. hann i skorpion-stilling
  Når man leser de forskjellige Internet-sidene om E.T. så virker det som ingen har fått med seg at også fullvokste E.T. hanner kan finne på å etterligne skorpioner i truende og pressede situasjoner, slik som eksemplaret til venstre. Her blir den vanligvis så rette bakkroppen til hannen slått opp i en bue over ryggen, mellom vingene, og samtidig presser den forkropp og hode ned, mens bakbeina løfter bakkroppen opp. Det er ingen tvil om at denne kroppsholdningen er for å virke stor og farlig.  
               
  E.T. kan slå/sparke mot en angriper, på samme måte som en Jungelnymfe (Heteropteryx dilatata) men i forhold til jungelnymfen er det et tafatt forsøk. Jungelnymfe, som er avbildet under til venstre, har mye større tagger på bakbeina enn E.T, dessuten har de mye mer kraft, presisjon og balanse. Mens Jungelnymfe lett sparker og stikker hull på huden, skal det mye til for at E.T. gjør det samme.
E.T. stiller seg opp med bakbeina i været, slik som under og truer en mulig angriper. Ved berøring av det truede dyret slår/sparker det mot trusselen, som denne gang (på bildet til høyre) var min egen finger.

E.T. hunnene har dessuten pigger på hale/bakkropp og på rygg, og den kan dunke inn i et eventuelt rovdyr ute i naturen. Piggene skal også være et hinder for at rovdyr skal begynne å spise på den, og piggene skal i så fall stikke rovdyret i munnen. Men hovedårsaken til piggene er nok avskrekking.


E.T. sparker i forsvar

 
 
Jungelnymfe truer med bakbeina

E.T. truer med å sparke med bakbeina
 
               
 


Flyvende hann

  E.T. hannene kan, som vi har nevnt tidligere, fly, og dermed kan de fysisk flytte seg bort fra eventuell fare. Dette kan ikke hunnene, og derfor har hun andre forsvarsverker slik som den skorpion-etterligning og piggete kropp. Som vi kan lese lenger opp på denne siden så har også hannene skorpion-etterligning i sitt forsvars-arsenal, men mens hannene bruker etterligningen kun en sjelden gang er dette det mest brukte forsvar for hunnen.

Om ingenting annet hjelper så har E.T. som sitt siste forsvarsverk å spille død, slik som på bildene under. Bildet under til venstre viser en hann-nymfe som spiller død, mens bildet under til høyre viser en voksen hann som spiller død. Når de spiller død på denne måten så stivner de helt og lar seg falle ned, som en kvist eller som et dødt dyr.
 
   


Hann-nymfe og voksen hann som spiller død

 
               
               
 

FORMERING - AVL OG EGGLEGGING

 
               
  Det kan virke som E.T. er noe "følsom" for innavl. E.T. kan på samme måte som Indisk Vandrende Pinne (Carausius morosus) få avkom uten at en hann er involvert, såkalt partenogenetisk reproduksjon. Men, mens dette går greit for den indiske pinnen er dette ikke tilfellet med E.T. I Storbritannia hadde de store problemer med å få deres E.T. til å nå voksen alder; de døde ofte uten noen årsak, eller hadde store problemer med hamskiftene. Et program med import av egg og nymfer fra andre land over hele verden, igangsatt av Cameron Die Konigin, gjorde at denne situasjonen forandret seg og britiske entusiaster kunne igjen holde E.T. på normalt vis og få de til å overleve.

Det anbefales derfor at man produserer avkom ved bruk av en hann, og at man også fra tid til annen innhenter ubeslektde individer for bruk i avl. Nå er situasjonen at mesteparten av de E.T. som finnes i Norge i dag er etterkommere av mine egne E.T. som opprinnelig kommer fra en stamme fra Parken Zoo i Eskilstuna, Sverige.
Men man kan finne ubesletede individer her og der, som har blitt importert fra andre leverandører, eller man kan importere selv.
På slutten av 1990-tallet opplevde også norske E.T. eiere at det var vanskelig å få dyrene deres til å overleve og gi avkom. Mye av det skyldes nok for mye innavl, da mesteparten av de som fantes i Norge da kom fra kun to par som jeg importerte i 1995 fra det nå nedlagte Fjärilshuset i Söderhamn, Sverige.
Hvorfor E.T. er så følsom for innavl er vanskelig å si, men en stor årsak kan nok skyldes deres opprinnelse. Australia, som er kontinentet E.T. kommer fra er meget strenge på eksport av dyr og planter, og noe eksport i det hele tatt er forsvinnende liten. Det er trodd at alle E.T. i kjæledyrindustrien i dag kommer fra eksemplarer fra Queensland som ble eksportert på 1950-tallet. Hvor mange eksemplarer som da ble eksportert vet man ikke, men uansett må det ha foregått en utstrakt innavl siden da, siden alle har samme opphav og noe nytt blod fra viltlevende eksemplarer ikke har blitt tilført på 50 år. Om det likevel har blitt tatt ut eksemplarer eller egg fra Australia uten eksporttillatelse, eller som man ikke vet om, og disse har blitt brukt i avl av E.T. i fangenskap rundt omkring i verden, blir dette likevel kun en dråpe i havet i forhold til de eksisterende populasjonene i kjæledyrmarkedet.


E.T. par


 

 
               
 


E.T. parring med overføring av spermsekk

 

  Det vil gå ca. 3 uker etter at hunnen har skiftet ham siste gang til hun er klar til parring og egglegging.
Hannen entrer hunnen, og plasserer seg på hennes rygg, slik som på bildet over. Slik blir han sittende på hennes rygg, i noen timer eller ofte i flere dager. Parringer gjentas flere ganger i løpet av disse dagene. Sittende på hunnen overfører hannen en spermsekk (
spermatofor) til hunnen. På bildet til venstre kan man se spermsekken som en hvit kule nesten midt i bildet. Hunnen har evene til å lagre sæd, men ved gjentatte parringer vil ca. 98 % av spermaen skiftes ut med ny sperma. I naturen kommer det derfor godt med at hannen har vinger, da han kan fly mellom flere hunner og parre seg, slik at han blir sikret avkom.
Noen ganger mistes denne spermsekken ned, og man kan finne den på bunnen av terrariet slik som bildene under til høyre.
 
   
E.T. parring

E.T. hannens spermsekk
 
               
 
Tre hanner som alle prøver å parre en hunn

 
  Hannen har ett hamskifte mindre og den lever dessuten i kortere tid etter siste hamskifte enn hunnen. Derfor, pluss at den han vinger og kan flytte på seg over avstander, er det av alminnelig oppfatning at i naturen foregår det lite innavl, da hannen angivelig dør før sine søstre er kjønnsmodne, og at han derfor må fly til et annet område for å finne hunner han kan parre seg med. Men jeg tror ikke dette er det som i naturen hindrer for mye innavl. Hunnene legger egg over en lang periode og klekketiden avhenger av fuktighet, og kanskje også temperatur. Derfor er det ingen ting i veien for at hunner fra de første eggene moren legger kan parre seg med hanner fra de siste eggene hun legger. Jeg tror heller mer på at det er hannens trang til å parre seg med flest mulig hunner som får ham til å fly til andre områder, og slik hindre for stor innavl. Selv om han akkurat har parret sine søstre, før han drar, så kommer det en ny hann flyvende inn fra en annen populasjon, og ved parring med denne vil mesteparten av spermaen i hunnens "lager" bli byttet ut og nye gener tilført. Vi må også ta i betraktning Leptomyrmex-maurenes rolle i å blande populasjoner ved deres eggsanking (se avsnittet for Egg og Klekking).
I fangenskap har vi ikke denne naturlige "utavlen" og derfor blir det i generasjon etter generasjon parret søsken. Jeg vil derfor igjen oppfordre til å skaffe ubeslektede avlsdyr fra tid til annen, og aller helst hver annen generasjon.

E.T. par

 
 
     
 


Fullvokst hunn og ung hunn-nymfe

 

  Skulle det være slik i naturen at ingen hann dukker opp for å parre hunnen så er hun i stand til partenogenetisk reproduksjon. Dette vil si at hunnen produserer avkom uten å bli befruktet av en hann. Dette er en form for kloning og ved en slik reproduksjon vil avkommene alltid bli kun hunner, samt at det er mulig at klekkeprosenten vil gå ned, og også at det vil ta lengre tid før eggene klekker. Ved partenogenetisk reproduksjon over flere generasjoner er det sagt at klekkeprosenten vil synke for hver eneste generasjon. Dette er noe jeg naturlig nok ikke har fått testet ut enda, da et slikt eksperiment vil ta særdeles lang tid og stor dedikasjon.

Skulle du av en aller annen grunn ha kun hunner, en eller flere, i ditt eie er det dermed ingen grunn til fortvilelse. Ta vare på eggene og la dem klekke, og håp på at du får tak i en eller flere hanner til neste år. Men for sikkerhets skyld anbefaler jeg å unngå avl uten hanner for lenge.

Det vil alltid være kamp mellom hannene om å få parre hunnene, men det er ikke en fysisk kamp. Kampen går ut på at de alle prøver å komme i posisjon for å parre, og man kan se flere hanner som prøver å parre samme hunn, slik som på bildet over til venstre.
 
     
               
  Egglegging  
 

Hunnen kan legge flere hundre egg i løpet av sin levetid (både 200 og 500 er nevnt) men det er nok store inviduelle forskjeller. Eggene kommer ut ytterst i enden av bakkroppen, slik som på bildet til høyre. Med et slag med halen sender hun egget avgårde i en fart på opptil 2,7 meter pr. sekund. Egget kan på denne måten bli slynget flere meter avgårde.
I fangenskap kan man ofte høre egg som treffer glasset i terrariet med et lite smell, og man skjønner da at kraften de slynges ut med er ganske stor.
Det er på forskjellige web-sider opplyst at egget kan bli kastet opptil to meter, men den totale distansen kan være større. Jeg har selv observert egg som har blitt slynget på hard underlag og trillet ytterlige et par meter, eller egg som har truffet objekter som har gjort at de har kommet lengre enn kraften i det opprinnelige kastet skulle tilsi.
Grunnen til at hunnen kaster eggene slik er at hun slipper avføringen rett ned, og avføring tiltrekker rovdyr. Dessuten sprer hun eggene utover med denne teknikken og dermed skulle i hvert fall noen av eggene overleve, i motsetning til hvis de hadde ligget samlet og blitt oppdaget av et sultent dyr. Dessuten er det mye bedre for eggene å ikke bli oppbevart sammen med avføringen, som lett kan gjøre at de mugner.
 

 


Egg klar til å sendes avgårde

 
  Og dermed har vi kommet så langt i denne artikkelen at vi er tilbake på egg og klekking, som er et eget avsnitt på begynnelsen av denne siden.
Jeg håper du har hatt utbytte av vår faktaside, og skulle det være noe kan jeg kontaktes på
kaare@kakon.no
Mvh. Kakon/Kåre Konradsen
 
  P.S: Det vil høsten 2016 bli lagt til noe ny info basert på mer forskning og eksperimenter.        
               
       
               
               
     

Denne faktasiden er © og skrevet av Kakon/Kåre Konradsen og bygger på hans
personlige erfaringer med Estatosoma tiaratum tiaratum siden 1995.
Ingen deler av denne Internet-siden, hverken bilder eller tekst, kan brukes
eller distrubueres på noen som helst måte uten tillatelse fra copyrightholder.